2001-2006-2016
Hvem er vi om ti år? Var vi annerledes, levde vi annerledes for ti år siden?
Vil du spå om teknologiutviklingen 5 år fram?
Hadde du datamaskin og mobiltelefon for ti år siden, i 1991?
Hvis du hadde det, var disse dingsbomsene helt annerledes både funksjonelt og estetisk. De gjorde færre ting annerledes enn nå, og hadde en annen symbolverdi. (De veide og kostet ti ganger så mye som nå) Hadde du internettforbindelse i 1996? Sært, kult og litt avantgardistisk? I dag er det sannsynlig at både mobiltelefonen og datamaskinen er selvfølgelige verktøy for deg og at du kommuniserer via e-post og mobiltelefon som en del av daglige arbeidsrutiner og vanlig hverdagsliv.
Mediene er fulle av folk som sier at det går fort, kanskje for fort, det er for mye informasjon og kommunikasjon. E-handelen har hittil ikke oppfylt forventningene, og ny økonomi er kanskje bare en bløff for å få tak i risikovillig kapital. Likevel: Jens Stoltenberg følger opp Gros berømte tese om at det er typisk norsk og være god og uttaler at Norge skal bli best på e-handel.
Markedsføringsfolkene utbrer seg om hvordan reklamens funksjon er å bygge identitet og fortelle historier. Rask konklusjon: Markedet har rappa kulturen. Kanskje er konklusjonen vel kjapp, men markedet forsøker hardt og de jobber bra. De kan klare det. De har den nødvendige ryggdekningen økonomisk og politisk.
Hvorfor mangler den politiske debatten omkring kulturen som en del av teknologiutviklingen i? Er det fordi vi ikke har noen reell kultur- eller kunstdebatt i den norske offentligheten? Er det fordi norsk kulturpolitikk handler enten om institusjoner eller om kultur og kunst som virkemidler til å oppnå velferd, integrering og sysselsetting over hele landet? Er det fordi vi mangler visjoner for hva kunst og kultur kan bety i utviklingen av kommunikasjonssamfunnet?
Alt dette og litt til. Vi forstår ikke at fremveksten av kommunikasjonsteknologien innebærer kulturutvikling, enten vi tenker over det eller ikke. Nye former og normer vokser frem på siden av og hinsides institusjonene.
Hva gjør kunstinstitusjonene, kunstnerne og kunstviterne? De bedriver faglig interessante diskusjoner i mindre fora som handler om maleriets påståtte død evt. påståtte liv eller i radikale tilfeller om fotografiets etterrettelighet i forhold til virkeligheten. Når kunstinstitusjonene forsøker å interessere seg for fenomener som utvikler seg parallelt med kommunikasjonsteknologien, blir det som ofte ut fra et ståsted i en museal hengemyr hvor man panisk vil tilpasse nye uttrykksformer til en institusjonell ramme den ikke passer inn i.
Det interessante ved nettkultur og -kunst ligger i utviklingen av ytringsrom som representerer en annen arena og som utnytter potensialet i teknologien til nettopp å utfordre og overflødiggjøre stivnede institusjoner.
Vi trenger nye sammenhenger og institusjoner som er i stand til å generere aktivitet og debatt omkring kommunikasjonsteknologi, samfunnsutvikling, kultur og kunst. De kunstinstitusjonene vi har er ikke i stand til å ivareta dette slik de fungerer i dag. Internasjonale eksempler viser likevel at det er mulig for kunstinstitusjoner å bidra til dette. Kiasma i Helsinki er et geografisk nærliggende eksempel på en institusjon som reflekterer over samtidskunsten også gjennom å ta for seg de endringene og utfordringene kommunikasjonsteknologien representerer. Gjennom workshops, presentasjoner og utstillinger har Kiasma maktet både å formidle problemstillinger til publikum og media og å støtte utviklingsprosesser som ligger på siden av det etablerte kunstlivet men nær viktige spørsmål i forholdet mellom kunst, kultur og kommunikasjonsteknologi. Det var også svært viktig at Documenta i 1997 arrangerte en "Hybrid Media Workshop" som en del av utstillingen og slik innlemmet nettaktiviteter i samtidkunsten.
Har kunstnerne noe å bidra med? Jeg tror fortsatt det. Begrepet "The Art Trap" har versert i nettkunstmiljøer og betegner en kunstfelle man angivelig kan blir sittende i hvis man definerer seg som kunstner og dermed innordner seg den sosiale og økonomiske strukturen som omgir kunst og kunstnerisk aktivitet. Jeg har tro på at samtidskunsten som virksomhetsområde er åpent for særegne arbeidsmetoder. Man kan stille spørsmål uten nærmere grunngiving, drive undersøkelser av hva som helst etter de metoder man finner for godt. Man kan forske i felt man ikke vet noe om og finne opp nye metoder for å gjøre det. Kanskje sånt arbeid kan bringe frem noen refleksjoner over hvordan det blir å være her om 10 år? I det minste er det mulig vi får vite mer om hvordan det er å være her nå.
Kristin Bergaust
Nettprosjekt: http://anart.no/~nytverden
Hjemmeside: http://anart.no/~kristin